DEAF AID

Det er på høy tid å skrive et innlegg om Deaf Aid og kreditere dem for det formidable arbeidet de gjør i Kenya. Jeg føler meg priviligert som har fått lov til å bli med dem rundt og sett på hva de driver med. Det har gitt meg en unik sjanse til å se ting jeg ellers ikke ville hatt mulighet til å se og fått opplevelser man sent vil glemme. Vi har møtt så mange fine folk, så mange smilende barn  og fornøyde foreldre, alt på grunn av Deaf Aids støttende arbeid for en bedre hverdag for døve. Jeg vil gjerne skrive litt om hva slags prosjekter de har, slik at dere kan få en idè om hva vi har vært med på mens vi har vært her nede.

Dette er de fantastiske folkene som jobber på Deaf Aid kontoret i Nairobi. Fra høyre har vi daglig leder Jean-Claude, økonomiansvarlig Kelvin, meg selv, lærer for IT-utdanning av døve ungdommer Geoffrey, ansvarlig for skolene og vår private organisator Mellen (alt er kaos nå som ikke Mellen er en del av hverdagen lenger), frøken Frida,  Pehninna og sekretær Justine. Vi savner dem allerede, for en fin gjeng! 

 

Her er vi på tegnsrpåkkurs i general sign language med Patrick, rektoren i Det grønne huset i Kibera. Deaf Aid har tegnspråkkurs for alle ansatte og foreldre hver uke. De er opptatt av å  lære foreldrene og søsken  tegnspråk, slik at barna kan kommunisere med de hjemme. Frem til de lærer det, skjer mesteparten av sosialiseringen av barna på skolen, der kan de snakke med andre og gjøre seg forstått. Før de kommer til skolen er flesteparten av barna helt uten språk og sliter med kommunikasjon med omverdenen. På skolen lærer de å lese, skrive og snakke med tegn, en hel verden av muligheter åpner seg plutselig. 

I tillegg til å gi foreldrene tegnspråkkurs tilbyr Deaf Aid også muligheten for arbeid. Her er vi i klesbutikken i Kibera hvor noen av foreldrene til de døve barna jobber. Her strikker og syr de klær som selges videre.Vi kjøpte noen snasne skjørt og et par skjorter i heftige afrikanske farger. Butikken er ikke stor, men den rommer arbeidsplass og inntekt for flere familier.

SKOLENE:

Det grønne huset i Kibera

 

Er bokstaveligtalt som en grønn oase midt i all elendigheten i slummen. Her er det barnelatter, store smil, tette vennskap og mye lek, selvom hverdagen er både utfordrene og vanskelig for mange av barna. Det er totalt 42 barn på skolen og 7 lærere. Stemningen er god og vi har kost oss så mye de dagene vi har tilbringt sammen med alle barna. Patrick som er hovedlæreren på skolen har vært der i 6 år og er en utrolig ressurs for både barn og voksne. 

Skolen er en dagskole hvor barna oppholder seg fra 8 til halv 4. De får 2 måltider på skolen og dessverre for mange så kan dette være alt de får spise i løpet av en dag. 

Det grønne huset i Kariobangi: 

Kariobangi ligger omtrent en times kjøring fra Nairobi og er stedet for Deaf Aids andre grønne hus. Ikke langt fra skolen ligger en annen stor slum hvor det bor mange døve barn som har behov for skolegang. Her går barn helt ned i 3 års alderen, som tidlig får en mulighet til å utvikle språk og få en utdanning. Det er så flott å se barnas engasjement og glede, det smitter mye! 

Kisii

  Barna koser seg med kjærlighetene vi hadde med til dem. 

Kisii er et område som ligger ca 6 timers kjøring vestover fra Nairobi på grensen tilUganda. Det var i Kisii det hele startet for en del år tilbake. Her er det et ressurssenter med IT-utdanning for døve og tegnspråk-opplæring. Vi besøkte Gianchere boarding school for døve som lå en liten kjøretur utenfor Kisii by. Det er omtrent 200 elever som bor på skolen. Området rundt er idyllisk, men manglene er store. Dette er ikke Deaf Aids skole, men de støtter en rekke elever og bidrar med finansiell støtte til skolen. Skolens kjøkken er bygd med midler fra Deaf Aid. Til denne skolen kommer elever fra hele landet, ofte har de lang reisevei hjem. Manglene er som sagt mange og boforholdene er veldig trange. Lite mat, hullete myggnettinger, slitte madrasser, for små klasserom og primitve sanitære forhold, her er det mange utfordringer! 

Lærerene foran skolebygningen. Annen etage på bygningen er påbegynt, men det er veldig usikkert når den kommer til å bli ferdig, eller om det kommer til å skje. 

 Frodige og idylliske Kisii. Skolen eier 2 kuer, disse bidrar med melk til barna, men de trenger dessverre flere. En ku koster ca 50 000 shilling, omtrent 3500 norske kroner. Det er ikke stort, men det er mer enn det skolen har råd til. 

 Vi blir tatt godt imot og presenteres for elevene. Vi er blitt ganske rutinerte på å stave vårt eget navn og viser flitt frem hvert vårt sign name. 

Barna syntes Jan-Inge var en fryktelig merkelig fyr med store hull i ørene, over 2 meter høy og med masse rare tegninger på armene. Hva var dette for noe og var det ekte? Dette måtte utforskes og kjennes nøye på! 

Klasserommene er trange og gamle, kun lettvegger skiller de forskjellige klassene.

Sovesalen til jentene. Her ligger de tett i tett, to og to i sengene. 

Kikerter og mais til middag. 

Alle som har bidratt med penger i mammas begravelse kan føle seg 100% trygge på at pengene er i trygge hender! Vi fikk selv velge hvilke prosjekter pengene skulle gå til og jeg kommer til å få en tilbakemelding på hva resultatet blir. Jeg håper at flere har lyst til å støtte Deaf Aid i tiden fremover, ved å for eksempel bli Deaf Aid venn (se www.deafaid.org ). Det kan bidra til at døve barn får den oppfølgingen de trenger og kan fungere som vanlige mennesker i samfunnet og ikke en byrde, som er sånn de ofte blir sett på. Alle disse barna bærer på enorme ressurser og utviklingspotensiale, men er helt avhengige av å få hjelp på veien. Jeg håper vi kan gi dem det.

Denne reisen har føltes så riktig på så mange måter. Vi viste ikke helt hva som ventet oss, men det vi fant var over all forventning. Dette var en tur mamma virkelig ville likt. Hun elsket å reise, forgudet å være sammen med barn og brant for jobben sin med døve og utviklingshemmede, det kunne ikke blitt mer riktig enn det her.

Tusen takk til alle som har bidratt, Deaf Aid og ikke minst mamma, som gjorde turen mulig!