Reiseskildringer fra La Paz og Bolivia

Militaerparaden, vi lurte litt paa om de hadde faatt kjopt frakkene billige av et europeisk land paa slutten av 1940 tallet.

Viktig aa vaere godt utrusta for aa gaa i parade.

Demonstrasjon for urbefolkningens rettigheter. Kul lue.

Samme demostrasjonen som over, vi er kommet til det kulturelle paa programet og tilogmed politiet folger med.

Det er ikke til aa stikke under en stol at vi befinner oss midt i regntiden.

Dessverre ingen lamaforster paa dette bildet, men veldig mye annet pjus. Hva med et leopardskinn?

Kirkegaarden hvor de dode ligger begravd oppaahverandre i smaa bokser.

Karina ser seg om etter en grav ho kan putte blomstergrasen sin paa.

Hovedkirken i La paz.

Blide gode fruktdama!

Det hersker ingen tvil om hvem som bor paa dette rommet..

Bolivia kan, tiltross for at det er et lite, fattig land uten kystlinje, smykke seg med flere titler fra Guiniess rekordbok enn de fleste andre. De har verdens hòyeste hovedstad - her vi er naa i 3600 moh, verdens hòyeste store innsjò - Titicacasjòen, riktignok delt med Peru, med verdens hòyeste kirke paa toppen av et fjell som skuer utover nevnte innsjò. De har verdens stòrste saltòrken og verdens farligste vei, der de leier ut sykler til turister som er mer dumdristige enn oss. Vi mistenker ogsaa at puben i annenetasjen paa hostellet vaart er verdens hoyeste irske pub, men si ifra hvis vi tar feil. De har verdens storste produksjon av koka, som de bruker til alt fra ofring til Pachamama til eksport til USA, baade som ingrediens i Coca Cola og mer foredlet paa amerikanske gatehjòrner i form av hvitt pulver. De har hòyest prosentandel av urbefolkning i Latin Amerika, enten fordi de er saa seigliva, eller fordi spanjolene ikke taalte hòyden. Begge deler er jo noe aa flotte seg med. Og i tillegg har de the one and only Evo Morales, som elsket og hatet, kan smykke seg med aa vaere, om ikke verdens saa iallfall Bolivias, fòrste president av (urbe)folket. Og at han er den hittil eneste presidenten som stadig gaar med lamagenser paa offisielle arrangementer hersker det heller ingen tvil om, selv om onde tunger har insinuert at genserne hans ikke er av alpakka, men av akryl.

La Paz er en fabelaktig by. Vi er selvfolgelig litt farga av aa ha vaert for lenge i òdemarka, og det er deilig aa komme til en storby igjen. Men uavhengig av det er det mye man faar se har som vi aldri har sett andre steder. Den fòrste kvelden vi kom havna vi i en militaerparade der det var baade generaler, fotsoldater, flyvaapen og sjòforsvar, pluss ordfòreren og noen andre viktige menn i dress. Hva de skal med sjòforsvar i et land uten kystlinje er jo et mysterium i seg selv, og vi ser dem for vaart indre òye, flytende rundt paa sivflaatene i Titicacasjòen. Vi fikk heller ikke noe svar paa hvorfor de hadde en militaerparade paa en helt vanlig sòndag.

Igaar formiddag mòtte vi de grònkledde igjen, med skjold og maskingevaer. Denne gangen var det en demonstrasjon for òkt selvstyre for ulike urbefolkningsgrupper i Bolivia. Det begynte med noen taler som vi ikke skjònte stort av fordi vi paa tross av stor innsatsvilje fortsatt ikke skjònner spansk. Vi ble letta over aa kunne tyde ordene "og saa til andre punkt paa programmet: musikk og kulturellt!" Noe for aa sprite opp Ròdt-demoene hjemme kanskje? Tilogmed de vaepna styrkene senka skjolda og slappa av i steinansiktene da dansere og musikere i sin fineste stas fra de forskjellige gruppene kom opp paa scenen.

Det maa vaere mye demonstrasjoner i La Paz, for i dag mòtte vi den samme uniformerte gjengen, og idag hadde de tilogmed lagd veisperring rundt hele regjeringskvartalet, men selv om vi gikk fram og tilbake flere ganger var det ikke noe action, og vi skjònte ikke helt hva det dreide seg om.

I sightseeingsammenheng er det mye rart La Paz er kjent for. Idag har vi vaert paa kirkegaarden, der gravene ligger oppaa hverandre som boligblokker i miniatyr, med lange veier med graver i mange meters hòyde paa hver side. Viktige familier kan ha sine egne hus, og det er blandt annet en egen blokk for japanere og en annen for spanjoler.

Fengselet i La Paz (http://en.wikipedia.org/wiki/San_Pedro_prison) er faktisk en stor turistattraksjon. Fangene her kan bo med familiene sine og masse barn vokser opp inne i fengselet. De insatte har jobber inne i fengselet, foreksempel i turistindustrien. Litt uvanlig er det jo ogsaa at det nesten ikke er politi der. Ikke overraskende flyter det over av kokain, og akkurat naa som vi er her bare maatte de rulle opp en stor dopskandale, og stenge fengselet for besòkende.

Siden det er litt for hardt aa dra paa fylla i 3600 meters hòyde, bruker vi pengene paa shopping. I La Paz har de alt mulig, nytt og gammelt, gull og sòlv og alpakka, og mye av det har magiske evner. Det er en egen gate de kaller heksemarkedet der man kan faa kjòpt alle slags amuletter, planter som fòrer til hallusinasjoner, dòd og fordervelse eller òker potensen. De selger lamafoster i alle stòrrelser, og skinn av anaconda, rever, beltedyr og leopard, men er usikker paa den magiske effekten av disse. Noe vi ikke har kjòpt, men ònsker oss veldig, er den lokale klesdrakten - store skjòrt i mange lag, lange fletter og hatt. Hanne Marit har faktisk kjòpt seg hatt, men vi leiter fortsatt etter store skjòrt i liten nok stòrrelse. Damene her er av en litt annen benbygning, som det heter.

Bilder kommer plutselig!

Titicaca!

Vi var paa tur paa Titicacasjoen og besokte de flytende sivoyene som er menneskelagd. Alt paa oya er av siv. Bildet er tatt fra sivbaaten, ikke ulik den Thor Heyerdal brukte til sin ekspedisjon.

Ei lita sjarmor laante brillene til Karina og rocka rundt.

Her er vi paa vei opp til Pachamama (mother earth) templet paa toppen av den oya vi overnattet paa. Naar vi kom til oya ble alle i gruppa inkvartert hos sin egen mama, som varta oss opp vaerre. Vaares mama lagde smashing Quinoasuppe til oss og kledde oss opp i tradisjonelle klaer for aa ta oss med paa dans paa bygdehuset.

Her er det svingom etter live panfloytemusikk. Dansen hadde absolutt ingen logikk og den gikk ut paa aa svinge armene fort frem og tilbake og prove aa holde takten. Det gikk vel saann halvveis, men det var foralldel veldig goy!

Her oppkledd i tradisjonelle drakter som kvinnene paa oya bruker daglig, det er varmt og godt saa jeg skjonner hvorfor!

Her henger klesvasken til tork. De rode genserene betyr at man er gift, mens de hvite betyr at man er singel.

Vi har kjopt fingerdukker og det er fantastisk underholdene i ellers kjedelige stunder. Her er de poserende sammen med armebaanende som koster 2 kr stykket.

Utsikt over sjoen fra Boliviansk side.

Inca Trail og Machu Pichu

Sunn og frisk ungdom klare til aa bestig fjell!

Her har det skjedd et ras, muligens noen inkaer som har hentet litt stein til et tempel?

En inkaby hvor det en gang bodde 3000 mennesker.

Andre dagen paa vandring inn i junelen, detter er naar jeg fremdels orka aa ta bilder.

Hele gruppa paa toppen av det 4.200 meter hoye fjellet. Vi er mer slitne enn det vi ser ut som.

Utsikt fra campen vaares andre natta som egentlig var en inkagravplass.

Mona tar seg en av mange pauser underveis.

Inkaruiner underveis tredje dagen.

Landskapet var veldig variert underveis og naar turen var omme hadde vi gaatt gjennom jungel, snaufjell, huler, fosser osv.

Her er klokka ca rundt 6 paa morgenen og vi har allerede gaatt i en times tid for aa naa fram til Machu Pichu saa tidlig som mulig.

Machu Pichu!!

(det gamle fjellet)

Ble oppdaget i 1911 av amerikaneren Hiram Bingham, da hadde byen ligget gjenngrodd i flere hundre aar etter at spanjolene hadde drevet folk vekk derifra. Det bodde rundt 800 innbyggere der og byen har baade templer og jordbruksterrasser. Staar paa UNESCOs liste over verdensarven.

Kondorens tempel, du kan se nebbet dens nederst i bilde og vingene paa sidene.

(Lama)offringsplass.

Etter at vi hadde tilbringt et par dager i Cusco (inkaenes hovedby) og et par dager i Sacred Valley var vi nogenlunde mentalt og praktisk forbredt paa den beromte Inca Trailen. Dette er en fjelltur som gaar over 4 dager i inkaenes fotspor i Andesfjellene, og ender tilslutt paa toppen av Machu Pichu. Det ante oss at dette ble en fysisk utfording saa vi hadde tatt alle forhaandsregler og forbredt oss maksimalt med hodelykt, dopapir, lamasokker og regntett poncho. Tilsammen skulle vi vaere en gruppe paa 14, men pga diverse tull fra turoperatoren saa var vi kun 6 stykker som gikk forste dagen. Selskapet hadde ogsaa tullet med mitt (HM) passnummer og det var en lang prosess foer jeg endelig fikk slippe innenfor forste checkpointen med spesialtillatelse. Men naar vi endelig begynte aa gaa saa var humoret paa topp og vi klarte fint aa se bortifra at guiden var intenst irriterende og haaplost daarlig organisert. Terrenget var variert og selve gaaturen varte ikke i mer enn 4 timer, noe som var fult overkommelig for oss. Under middagen var heldigvis hele gruppa paa plass og det viste seg at dette var en knakendes bra gjeng! Vi la oss tidlig for vi visste at dag to skulle vaere den hardeste dagen av dem alle. Vi tenkte optimistisk, hvor hard kan den vaere? Og det fikk vi fort svar paa. Vi skulle bestige et fjell som laa paa 4.200 meters hoyde, der vi skulle ha en stigning paa 1.200 meter paa 4 timer (kun oppoverbakke). Vi begynte aa gaa kl 07.00 om morgenen og som alle vet saa er vi jo noen morgenfugler hele gjengen saa dette var midt i blinken, men det var strengt tatt ikke saa ille for kokken hadde smort oss litt med nystekte pannekaker til frokost. Forste etappe paa 1,5 time i oppoverbakke gikk forbausende bra og vi startet paa en ny en med godt mot. Naar den var unnagjort etter ca 3 timer med trappetrinn gjennom jungelen skal det sies at vi var gjennomsvette og slitne, og begynte aa bli klar for en lengere pause med lunsj. Men det var ikke en del av programet og det var bare aa ta fatt paa den siste hardeste biten rett oppover mot toppen. Da var vi kommet saapass langt opp at lufta var saa tynn at den var vanskelig aa puste i, dermed maatte vi konstant ta pauser for aa ikke dette utafor kanten. Etter gudveit hvor lang tid naadde vi tilslutt krabbende toppen der alle stod aa venta paa oss, de klappa naar vi kom fram for aa si det saann. Noen avslorte ogsaa i ettertid at Mona hadde sett ut som dead woman walking, men vi syntes strengt tatt ikke ho saa noe vaerre ut enn oss andre. Etter gruppebilde paa toppen bar det nedover bratte trapper i 2 timer for vi endelig ankom campen.
Tredje dagen skulle det vaere mindre slitsomt og flere ruiner aa se paa underveis. Vi begynte riktignok dagen med aa bestige et nytt fjell, men sola skinte og vi hadde fatt oss en god natts sovn saa det tok ikke saa paa. Vi gjorde en ofring av cocablader til pachamama underveis og hadde tidenes beste lunch 3.900 meters hoyde. Stien gikk opp og ned hele dagen og naar vi var fremme ved campen paa kvelden innsaa vi at vi hadde gaatt i 9 timer (foreldre vaer stolte!). Jeg maa innromme at det var litt i meste laget for for meg som saavidt klarte aa staa paa beina den siste halvtimen nedover fjellsiden, men det hadde trossalt vaert en fin tur blandt ruinene oppi fjellet.
Fjerde dagen sto vi opp kl 04.00 paa natta for aa stille oss i koe til den siste checkpointen inn til Machu pichu. Frida var dritsjuk, men klarte bemerkelsesverdig nok aa klatre seg opp de siste 2,5 timene til den gjemte inkabyen. Jeg kan helt aerlig si at det var veldig deilig aa komme fram og at vi var veldig glade for at vi var framme foer alle de bleike britene som hadde tatt toget!

HM.

Sacred Valley - Inkaenes dal

Vi er klare til fjelltur.

Inkatempel i Ollayantaytambo

Inkaterrasser brukt til jordbruk. De her ble brukt til poteter. Terrassene hadde tre funksjoner: Det ble mulig aa dyrke mat der det tidligere var for bratt (noe for Norge?), det hindrer jord-erosjon og ras, og sist men ikke minst som guiden vaar paapekte - det ser veldig pent ut.

Hvis man ser noeye paa denne fjellsiden som ruver over aakrene i Ollantaytambo kan man se et ansikt i fjellet. Det er skaperguden ifolge inkatroen, og derfor anla de et tempel til hans aere paa andre sida av elva. hvis man ser enda noeyere er det en stor bygning til hoyre - det er matlageret, ogsaa har han en "krone" paa hodet som fungerte som vakttaarn. Husene er de samme som folk bor i fortsatt, bare med nye tak.

I vannets tempel er det mange fontener der man kan vaske seg foer man gaar opp i soltempelet. Siden vannet er hellig er det bare aa ta litt vann i panna, og saa er man ren. Denne fontenen er kun forbeholdt prinsessen.

Mona har forbredt seg paa kulda og hamstra alpakkaull i alle varianter. Her er flere gamle inkagrunnmurer.

Markedet i Pisac. Mona proever et skjoert av det tradisjonelle haandverket, men fordi vi ikke fant noen anledninger aa bruke det til endte vi bare opp med enda flere luer og sokker.

Matte de Coca, te av cocablader, skal visstnok hjelpe mot hoydesyke. Selv om dette ikke er vitenskapelig bevist tar vi ingen sjanser, og drikker det saa ofte vi kan. Men ta det helt med ro Inger Liljan, det har mindre narkotisk virkning en en espresso.

En gutt gir oss en guidet tur i utkikkstaarnet i Pisac. Vi proevde aa forklare at spansken vaar ikke holder tempo med hans fortellinger, men det brydde han seg ikke noe om.

Markedet pakkes sammen